ProZ.com translation contests »
Benevolent deception: "The placebo button effect" » English to Norwegian » Entry #25240


Source text in English

Translation #25240

Over the course of many years, without making any great fuss about it, the authorities in New York disabled most of the control buttons that once operated pedestrian-crossing lights in the city. Computerised timers, they had decided, almost always worked better. By 2004, fewer than 750 of 3,250 such buttons remained functional. The city government did not, however, take the disabled buttons away—beckoning countless fingers to futile pressing.

Initially, the buttons survived because of the cost of removing them. But it turned out that even inoperative buttons serve a purpose. Pedestrians who press a button are less likely to cross before the green man appears, says Tal Oron-Gilad of Ben-Gurion University of the Negev, in Israel. Having studied behaviour at crossings, she notes that people more readily obey a system which purports to heed their input.

Inoperative buttons produce placebo effects of this sort because people like an impression of control over systems they are using, says Eytan Adar, an expert on human-computer interaction at the University of Michigan, Ann Arbor. Dr Adar notes that his students commonly design software with a clickable “save” button that has no role other than to reassure those users who are unaware that their keystrokes are saved automatically anyway. Think of it, he says, as a touch of benevolent deception to counter the inherent coldness of the machine world.

That is one view. But, at road crossings at least, placebo buttons may also have a darker side. Ralf Risser, head of FACTUM, a Viennese institute that studies psychological factors in traffic systems, reckons that pedestrians’ awareness of their existence, and consequent resentment at the deception, now outweighs the benefits.
I løpet av mange år, og uten å gjøre noe vesen av det, har myndighetene i New York deaktivert de fleste knappene som tidligere betjente trafikklysene ved byens gangfelt. De hadde bestemt at datastyrte tidsur nesten alltid fungerte bedre. Innen 2004 var færre enn 750 av 3250 slike knapper i funksjon. Imidlertid tok ikke byens myndigheter bort knappene for funksjonshemmede – noe som lokket utallige fingre til nytteløs trykking.

Til å begynne med overlevde knappene på grunn av kostnaden ved å fjerne dem. Men det viste seg at selv uvirksomme knapper hadde en funksjon. Fotgjengere som trykker på en knapp er mindre tilbøyelige til å krysse gaten før den grønne mannen viser seg, sier Tal Oron-Gilad ved Ben-Gurion-universitetet i Negev, Israel. Etter å ha studert adferd ved fotgjengeroverganger, påpeker hun at mennesker har lettere for å adlyde et system som gir seg ut for å ta hensyn til innmating.

Uvirksomme knapper produserer placebo-effekter av denne typen fordi mennesker liker følelsen av å ha kontroll over systemer de bruker, sier Eytan Adar, ekspert i menneske–maskin-interaksjon ved University of Michigan i Ann Arbour. Dr. Adar påpeker at studentene hans vanligvis designer programvare som har en klikkbar «lagre»-knapp som ikke har noen annen rolle en å berolige de brukerne som ikke er klar over at tastetrykkene deres lagres automatisk uansett. – Tenk på det, sier han, som et snev av velvillig bedrageri for å ta til motmæle mot den iboende kjøligheten i maskinenes verden.

Det er én måte å se det på, men i hvert fall ved en fotgjengerovergang kan placebo-knapper også ha en mørkere side. Ralf Risser, sjef for FACTUM, et institutt i Wien som studerer psykologiske faktorer i trafikksystemer, mener at fotgjengeres kjennskap til at de eksisterer, og den følgende ergrelsen over bedrageriet, nå veier mer enn fordelene.


Discuss this entry